lørdag 11. august 2012

Sterkest alene?

«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene». Slik avslutter doktor Stockmann femte akt av "En folkefiende" skrevet av Henrik Ibsen. Utsagnet har blitt stående som et sitat som de fleste av oss kjenner, men er vi sterkest alene?

I Vesten er vi svært opptatt av å være velfungerende og friske, noe som gjør at vi ofte forbinder verdighet med det å være på topp og vellykket. ”Mistet verdigheten” er et uttrykk som ofte brukes når mennesker står i relasjon til helsevesenet, og hvor individet blir avhengig av andre mennesker for å klare seg. Ut fra dette kan det hevdes at vi lever i et samfunn som mer eller mindre oppfatter svakhet, sykdom og død som uverdig og nedverdigende. I boka Nåde, skrevet av Linn Ullmann (2002, s. 102) kommer dette synet til uttrykk:

"Du snakker om verdighet. Det finnes ingen verdighet, Johan. Et døende menneske, enten det er gammelt eller sykt eller begge deler, blir infantilisert – først av naturen, så av helsevesenet. Er det aktelse for livet, synes du? Jeg vet at du ikke synes det. Og jeg vil ikke se deg sånn. Jeg vil ikke. Det strider mot alt som er godt og vakkert og levende.  

Selv om dette sitatet ikke er forankret i vitenskapen, gir det utvilsomt noen perspektiver på hvordan mennesker kan oppfatte verdighet. Dersom vi dyrker et ideal om selvstendighet og uavhengighet som betingelser for verdighet, lager vi oss et ideal vi aldri vil kunne leve opp til. Autonomi må forstås som en normativt ladet egenskap, mens avhengighet på sin side er eksistensielt i noen av livets faser. 

Jeg mener vi er sterkest sammen - hva mener du?

(Refleksjoner fra min masteroppgave)